Studentlivet gjennom tidene - 1977

Om Tom

– Hvorfor ble akkurat Bergen din studieby?

For meg var det veldig enkelt. For det første var jeg veldig knyttet til Bergen. Jeg hadde mange gode venner her, jeg var politisk aktiv og fant ikke noen særlig god grunn til å reise vekk. For det andre så hadde jeg ikke penger til det. Jeg jobbet ett år i Oslo før studiene, som tillitsvalgt innenfor Norges Gymnassamband, men etter det ble det Bergen. Jeg skulle gjerne ha reist ut slik som mange studenter gjør i dag, men det var ikke et tema den gangen.

– Hvordan var studieløpet ditt?

Jeg tok tre forskjellige fag i løpet av min studieperiode. Jeg begynte på sosialøkonomi og historie. Men jeg ente opp med å slutte på historie. Midt i jappetiden var det dårlig stemning på historiefaget. Fagutvalget foreslo at studentene skulle selge sin kompetanse som eksperter på store arkiv. Dessuten var det mange av vennene mine som begynt på instituttet for administrasjon og organisasjonsvitenskap, så da hoppet jeg over der. Det var der jeg tok hovedfaget mitt i statsvitenskap, og senere doktorgrad. 

Når oppgaven var ferdig og skulle skrives ut, så fantes det nesten ikke skrivere. En god venn jeg bodde med, hadde nøkkel til et av instituttene på MatNat. Han låste meg inn klokken ti på kvelden, slik at jeg kunne bruke en skriver der til å printe ut oppgaven min. Jeg tror jeg vaklet ut derfra klokken halv seks om morgenen, med traktormatet utskrift av oppgaven min som jeg hadde brukt hele natten på å skrive ut.

– Var det vanlig med deltidsjobb?

Ja, det var det. Lånekassen er og var en fantastisk ordning, men ingen jeg kjente klarte seg uten å jobbe ved siden av studiene. Vi var avhengig av å tjene penger som studenter. En av de viktigste jobbene jeg hadde var som vaktmesterassistent på en skole på Natland skole. To eller tre ganger i uken reiste jeg opp om ettermiddagen, åpnet skolen for musikkorps og idrettslag og den type ting, og låste igjen i ti-tiden når alle var gått. Det var min inntektskilde når jeg studerte og det holdt jeg vel på med i fire-fem år kanskje. Jeg hadde også sommerjobber hvert eneste år. Jeg hadde ikke klart å finansiere denne berømte Commodore 64 bærbar med floppydisk hadde det ikke vært som sommerjobbene.

– Hvordan var bosituasjonen?

Da jeg begynte i 1977 flyttet jeg litt rundt. Men i 1980 var vi ni voksne som gikk sammen om å kjøpe et hus, og lagde et kollektiv som varte i 15 år. Dette er huset som jeg fortsatt bor i. Så det var kjekt, en grei plass og veldig sosialt. Det var som med alle andre store familier; det var gode og dårlig dager, men stort sett gikk det veldig fint. På det meste var vi ni voksne og tre-fire unger. Alle hadde hvert sitt rom, og vi delte på flere bad, stuer og kjøkken. Gradvis ble det endringer. Noen solgte seg ut, nye kjøpte seg inn, vi kjøpte opp andeler. Når vi seksjonerte i 1995, var det seks voksne igjen fordelt på fire leiligheter.

– Var du aktiv i noen studentorganisasjoner eller noe annet frivillig?

Ja, jeg satt i redaksjonen for avisen Studvest og jeg var litt aktiv i NSU. Jeg ble blant annet sendt som representant fra NSU til Nord-Irland i desember 1979 eller 1980. Det var ganske sterkt husker jeg. Det er jo omtrent et naboland. Jeg reiste som fredelig studentrepresentant, og hadde knapt nok opplevd noe vold i mitt liv- Å komme bort der hvor det løpte rundt soldater med bajonettene på, og alle spurte om du skal til den katolske delen eller den protestantiske delen - alle var skjelven.

Jeg var også politisk aktiv. Først i sosialistisk ungdom, siden i USV (universitetslaget SV). Og jeg var glad i kollokviearbeidet. Det var jo det jeg lærte mest av i studiet, og det veldig kjekt å være sosial sammen med andre studenter.

– Hva var favorittstedet i byen?

Vi gikk mye på Studentsenteret. Der var det blant en studentresturant med veldig rimelige priser. Hulen var også vår greie. Der var vi mye.

– Husker du noe fra studietiden hvor du mislyktes eller møtte på motstand? Og om det da evetuelt hjalp deg i senere tid?

Jeg husker en historie – som kanskje var grunnen til at jeg sluttet på historie i sin tid. Jeg hadde fått unike kilder fra Industriforbundet i mellomkrigstiden som ingen hadde sett før. Det handlet om norsk industri på 30-tallet, og hvordan direktørene sine fortrolige (funksjonærer, assistenter og sekretærer) begynte å organisere seg hos røde fagforeninger. Det ble oppfattet som en trussel mot bedriften, mot kapitalismen, mot alt mulig. Det var kjempespennende dokumenter jeg hadde fått, som jeg brukte til å skrive et notat på 15-20 sider. Jeg var glad fordi jeg mente at jeg hadde funnet virkelig ny kunnskap – også dro jeg i møte med veileder. Han var en flink historiker, men han var også veldig humørsyk. Denne dagen var han sur og grinete, og var ikke noe interessert i det jeg hadde skrevet. Den eneste kommentaren han hadde var at det var noen språklige svakheter i notatet mitt. Jeg ble dødsskuffet! Men, den gode historien kom etterpå. Denne veilederen min skrev bok om Høyres historie på det tidspunktet. Når den teksten var ferdig og jeg bladde gjennom, så hadde han faktisk henvist til mitt notat. Det hadde visst såpass stor verdi likevel, at han valgte å referere til den kunnskapen i boken om Høyres historie. Det var kjempestas. Da kjente jeg at det var ikke så gale som jeg lenge hadde trodd.

Infodryss fra 1977: